Han har tatt OL-gull og satt verdensrekord. I 2020 ble han tildelt både Bragdguldet, Jerringprisen og fikk hele det svenske folket til å ta ham til sine hjerter. Men under de krevende skrittene mot første tee, hjelper det veldig lite. Faktisk ingenting. For når utslaget på det første hullet skal slås, har kameratene forhandlet bort dagens mulighet, og dermed er det ikke plass til to forsøk og definitivt ikke tre … ja, da øker frekvensen på vingeslagene til sommerfuglene i magen med en gang.

For det er ingenting som gjør Armand Duplantis så nervøs.

– Å hoppe om gullet i OL i Tokyo var ingenting i forhold til dette. Stavsprang gjør meg ikke nervøs på den måten. Men den panikken som kan oppstå på første tee, når du er der med vennene dine og går ut for å spille, er som ingenting annet. Og så sier plutselig noen at vi skal hoppe over vår vanlige mulligan, og da blir det jo enda verre. Men det er selvfølgelig fordi selvtilliten min er så mye lavere når det kommer til golf.

Men hvorfor da – når det gjelder å konkurrere om OL-gull – føles ikke en avslappet golfrunde med venner så viktig?

– For meg er det viktig. For oss er det viktig.

En nypensjonert golfspiller med klare konkurranseinstinkter og lite lyst til å tape, har nylig talt.

Det er en helt fantastisk høstmandag på Uppsala Golfklubb, en mil vest for byen. Himmelen er blå, luften frisk og klar og alt solskinnet får duggen i det mørkegrønne gresset til å glitre som millioner av diamanter. Etter starttidsskjemaet å dømme er det også mange som benytter anledningen til å plukke ut enda en golfdag, og presset på den fine banen er høyt.

Det er med andre ord en god dag å være golfspiller.

Hadde det ikke vært for at dagen var så strukturert, altså. Det er mange som trekker i Armand Duplantis etter nok en fabelaktig sesong, og det er satt av tid til både sponsorer, samarbeidspartnere og media.

Men plutselig finner han en like uventet og etterlengtet åpning, i forkant av intervjuet med Dormy Magazine.

– Mener du at vi bare skal snakke? Ingen film. Ingen fotografering. Betyr det virkelig at vi MÅ gjøre det i klubbhuset?

Ikke nødvendigvis. Har du noen andre ideer?

– Kan vi ikke ta en golfbil og spille noen hull samtidig i stedet. Det er mye morsommere.

Så et kvarter senere står 22-åringen ute i skogen til høyre for fairwayen på Upsalas «Mellanbana» og leter etter en åpning mellom furu og bjørk for å ta ballen tilbake på fairwayen. Samtidig som han prøver å finne troverdige forklaringer på hvordan det har seg at dette lumske spillet har blitt hans nye lidenskap i livet.

– 2020 er jo året da det meste ble avlyst på grunn av pandemien, og det var ikke mulig å gjøre så mye. Men når jeg er i USA bor jeg jo i Louisiana, og der var det to golfbaner som var åpne, så jeg og noen kompiser bestemte oss for å prøve. Og plutselig begynte vi å spille 4–5 ganger i uken. Vi var helt hektet, forteller han.

Hva var det du likte med det?

– Det er mange grunner. Men du vet selv hvor vanskelig og utfordrende det kan være, og til tider er det ikke gøy i det hele tatt, men så kommer plutselig de slagene som gjør hele runden verdt alt. Det var jo også en annen grunn for min del. I 2020 hadde jeg nettopp satt verdensrekord, og det var stort press på meg før OL (som til slutt ble flyttet til 2021) med mange som ville snakke med meg og lage innslag i media. Og for meg var det fint å finne et sted hvor jeg bare kunne komme meg vekk fra det hele. På golfbanen er det ikke noe annet som betyr noe, bortsett fra neste slag.

Det sjette hullet på den Peter Nordwall-designede og teknisk interessante mellombanen er en par fem som går nedover og deretter svinger kraftig til høyre. Det optimale spillet fra tee er å prøve å plassere ballen cirka 220 meter fra gul tee, og dit kan Armand Duplantis lett nå med en hybrid.

Oppstillingen er atletisk, og svingen er så provoserende kraftig og følsom for å tilhøre noen som bare har spilt golf i halvannet år.

– Både jeg og de vennene jeg spiller med slår langt. Jeg tror at det har med å gjøre at vi spilte mye baseball sammen, og bevegelsen minner jo litt om golfsvingen. Da er vi også omtrent like ustabile og ganske dårlige på nærspill og putting, melder Duplantis, mens han fra sitt kraftige nedoverslag tar fatt på en spoon for å nå den vannbevoktede greenen 240 meter unna, og avslører dermed at han ennå ikke helt har fått til emnet «spillstrategi» i utviklingen.

På den smale og relativt korte banen kommer driveren aldri ut av bagen denne dagen, men på driving rangen – foran Trackmans granskende ballbaneradar – blir den velsmurte svingen oversatt til harde tall, og de snakker et spennende språk.

Når Duplantis maksimerer driven, får han en svinghastighet på drøyt 122 mph, noe som kan sammenlignes med gjennomsnittet på 114,4 mph på PGA-touren, og med et godt treff stopper ballen nær 300-metersmerket.

Det er noe som har imponert mer enn bare noen få medlemmer fra Uppsala GK, som står bak ham på rangen og slår fast at «golf virker urettferdig lett for enkelte».

For noen måneder siden fikk Duplantis nemlig sjansen til å slå seg sammen med Rickie Fowler under avslappede omstendigheter i Los Angeles, og etterpå roste Fowler svensken:

– Mondo overrasket meg faktisk. Jeg trodde ikke at han var så god som han var. Svingen hans er rå og atletisk og skaper mye fart. Med litt arbeid fins det muligheter for å bli en stabil spiller. Ikke tournivå eller lignende, men han kan bli veldig god.

Duplantis har mange minner fra runder med Fowler, men trekker frem to av dem.

– Rickie var så utrolig god at det er vanskelig å tro at han ikke er best i verden. Han slo vel 67 da vi spilte uten å senke en eneste putt. Helt fantastisk. Men det jeg husker best av alt var at jeg dro i en 20 metersputt på eneren for birdie, så det var deilig å gå opp til toeren og kunne si «det er jeg som går først, Rickie».

Å lure på hva en olympisk gullvinner og verdensrekordholder i stavsprang kan lære av golfspillet sitt, som er på et mye mer beskjedent nivå, føles naturligvis rart.

Likevel må spørsmålet stilles.

Armand Duplantis står på syvende tee med et åtterjern i hånden og er rask med å svare før han sender ballen av gårde mot den gigantiske greenen. For han har tenkt på det selv.

– En ting som golf faktisk har lært meg, er fokusaspektet. Når du står på en tee, har du bare ett slag på deg – ett enkelt. I stavsprang er det alltid tre forsøk. Tidligere i karrieren hadde jeg alltid en tendens til å sette inn et ekstra gir på mitt tredje forsøk, og nå prøver jeg å gjøre det allerede på første forsøk som om jeg bare hadde ett. Som i golf. I golf teller hvert slag, og jeg prøver å gjøre det også i hoppingen min. Sørg for at hvert hopp teller, sier han.

Men mest av alt er golf en kjærkommen avkobling fra den hektiske tilværelsen på stavsprangturneen.

Noen dager tidligere har han vunnet sesongfinalen av Diamond League i Zürich, og dermed fylt CV-en med enda en prestisjefylt tittel. Nå venter tre uker med masse golf på hjemmebanen Håmö utenfor Upsala en samt en og annen utflukt til nærliggende baner. Til tross for at «Mondo» bare har spilt i 1,5 år, har han krysset av for flere kronjuveler i den svenske golfskatten og satt peggen i gresset på baner som Hills Bro Hof og Falsterbo.

– Den gangen jeg spilte på Falsterbo, var det helt forferdelig vær. Det regnet og blåste som bare det, men det var en herlig bane jeg likte godt. Og for min del gjør det ingenting at det regner. Jeg spiller uansett. Det er bare å se på værmeldingen hvilke klær du skal ta på deg, så er vi i gang.

Under konkurransesesongen er det imidlertid vanskeligere å få inn noen golfrunder, selv om stavsirkuset reiser rundt på mange attraktive steder med attraktive golfbaner i nærheten.

– Da vi skulle konkurrere i Diamond League i Lausanne i sommer falt jeg faktisk nesten for fristelsen for å gjøre noe gale.

Hva skjedde?

– Dagen før konkurransen ble jeg invitert til å spille pro am i forbindelse med Europatouren i Crans Montana, 1,5 time unna. Og jeg vurderte det virkelig fordi det virket kult, men til slutt takket jeg nei. Det hadde vært dumt, men siden jeg likevel hoppet dårlig på konkurransen så burde jeg ha gjort det, sier han og ler.

Det er gøy å snakke med Armand Duplantis.

Intervjuet skjer på engelsk, men med svenske innslag. Han er sjarmerende, har glimt i øyet og det er åpenbart at han i en alder av 22 ikke har blitt sliten og lei i møter med media. Han svarer ærlig og engasjert, dytter en wedge og mumler litt, før han tar opp tråden som brått ble kuttet av som forberedelse til slaget.

I tillegg er det tydelig hvordan øynene virkelig lyser av gleden ved å spille golf.

– Det er mange grunner til at golf er gøy. Men handicap er ikke viktig for meg. Jeg har 13,7 nå, men glemmer ofte å registrere rundene mine. Det eneste som betyr noe er at jeg vil slå de jeg spiller med. Vi startet omtrent samtidig, er på samme nivå og kan konkurrere på like vilkår, så det er gøy, sier «Mondo» og fortsetter:

– Det hadde vært kult å være golfproff, men vet du hva jeg misunner dem mest?

Nei, fortell.

– Seniortouren. Du kan spille golf hele livet og deretter fortsette å konkurrere. Når jeg slutter å hoppe, så slutter jeg å hoppe. Jeg kommer ikke til å hoppe fire meter i veterankonkurranser, det høres bare forferdelig og vondt ut.

Runden er over, akkurat som denne praten.

Dagens andre og siste intervju, med motemagasinet Café, tar over.

Før jeg forlater Upsala GK, hører jeg Armand Duplantis overbevise skribenten om at intervjuet bør foregå på banen.

Så ruller golfbilen av gårde på enda en tur.

Navn:

Armand Gustav "Mondo" Duplantis.

Alder:

22 år.

Bosted:

Kungsholmen i Stockholm samt Lafayette i Louisiana.

Familie:

Mor Helena, far Greg, brødrene Andreas og Antoine, søster Johanna. Kjæresten Desiré.

Golfklubb:

Upsala GK.

Handicap:

13,7

Meritter:

OL-gull 2020, EM-gull 2018, VM-sølv 2019. Har verdensrekorden i ett hopp på 6,18 i Glasgow 2020.