My Hole in One

Den årlige golfturen med gutta hjemmefra tok oss i år til Danmark og nydelige Lübker Golf. En rolig start på fredag og så to ganger 18 hull på lørdagen. En heller tung morgen med skyer hengende over oss, men stort sett uten regn. Tre greie hull før banens første par tre. En styrkedrikk før 5 jernet tas opp, og en relativt lav og lett slicende ballbanen tar meg over venstre side av banen. To meget elegante sprett før ballen er på green og triller sakte mot hullet. Denne ser ut til å ende meget bra, men ikke så bra? Men der forsvinner ballen jo?! Sikkert bare gjemt bak flagget? «Den datt nedi!» Nei, det tror jeg ikke på. Men de andre er bestemte og mobiler filmer og tar bilder mens vi setter oss i bilen og kjører frem. Når vi runder svingen jeg tidligere slicer over, ser vi ingen ball på banen. Lettere forfjamset hår jeg opp på green og plukker ballen opp av hullet. En utrolig gøy følelse, og frem til runding av første ni vokser det frem hvor spesielt dette er, særlig for en med så høyt handikap som meg. Dette ser vi også når Course manager knapt tror oss når vi kjører forbi klubbhuset og skryter. Men til slutt tror de oss og før neste 18 blir det bilder, scorekortet innleveres og en flakse gin blir det utdelt som premie. Champagne og annen kutyme glemmes, men sjokket av at ballen falt ned i hullet fra over 150 meter glemmes ikke.